www.gronnkirke.no
Her er du nå: Ressurser » Vedtak og uttalelser » Kirkemøtet 2003: Saksorientering

 

 Et samarbeid mellom:
 

 

 
 
 
 
 
 

 
Følg Grønn kirke på facebook 


KM 12/03 Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

Kirkemøtets vedtak
Komiteens merknader

Saksorientering

Sammendrag

Arbeid med ”Forbruk og rettferd” har i mange år stått på Kirkemøtets dagsorden. Saksfeltet ble sist drøftet i 2001, da KM gjorde et omfattende vedtak. Når saksfeltet er tilbake på Kirkemøtets dagsorden allerede i år, er det en direkte følge av miljøseilasen ”Protecting the riches of the seas – The North Sea Sailing Seminar 22.-25. june 2003” og Geiranger-deklarasjonen som ble vedtatt ved avslutningen av seilasen.

Geirangerdeklarasjonen – eller ”The Geiranger declaration on responsible stewardship” som dokumentet egentlig heter- ble den 25. juni 2003 vedtatt av de oppnevnte representanter fra kirker i 8 land rundt Nordsjøen som deltok i seilasen / seminarrekken. Seilasens undertittel ”A church initiative for dialogue on sustainable development” antyder målsettingen for dette tiltaket. Initiativtaker og arrangør av denne seilasen var Den norske kirke. Planleggingen skjedde i dialog med Hans Allhellighet den økumeniske patriarken erkebiskop Bartolomeos, og den konkrete anledningen var den 12. Generalforsamlingen av KEK (Konferansen av europeiske kirker) i Trondheim 25. juni – 2. juli 2003.

Deklarasjonen inneholder konkrete utfordringer til de deltagende kirker og deres menigheter. For Den norske kirkes del må disse utfordringene sees i sammenheng med det omfattende og mangeårige engasjement i spørsmål om ”Forbruk og Rettferd” eller ”Fred, rettferdighet og vern om skaperverket” (betegnelse på arbeidsprogram i Kirkenes Verdensråd). Kirkemøtet 2003 skal på denne bakgrunnen ta stilling til de konkrete utfordringene fra deklarasjonen, men også reflektere over de positive erfaringene fra dette samarbeidsprosjektet til nytte for det videre arbeid med saksfeltet ”Forbruk og Rettferd”. Derfor må det også minnes om KM- vedtaket fra 2001 om evaluering og oppfølging av ”Forbruk og Rettferd” i denne saken.

Både Kirkemøtet 1996 og 2001 forutsatte et vedvarende og økende engasjement fra hele kirken i samfunns- og miljøspørsmål. Dnk lanserte derfor også dette Nordsjø- initiativet sammen med prosjektet ”Grønn kirke- grønne menigheter” som to konkrete bidrag til den norske regjeringens arbeid med en Nasjonal Agenda 21- en handlingsplan for hele det norske samfunnet. En annen viktig prosess i inneværende år er regjeringens lansering av ”Grønn stat”, et prosjekt som ønsker å gi alle statlige virksomheter et godt grunnlag for å integrere miljøhensyn i egen virksomhet. Innen år 2005 skal alle statlige virksomheter ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonenes styringssystem. Kirkemøtets vedtak i denne saken skal vise veien videre og ta noen konkrete skritt fremover i Dnks engasjement for miljø og rettferdighet, samt svare på de konkrete utfordringene fra Geirangerdeklarasjonen.

Forslag til vedtak
Kirkerådet anbefaler Kirkemøtet å fatte følgende vedtak:
1. Kirkemøtet vil understreke at "Forbruk og rettferd" er et saksfelt og et anliggende som angår kirken på alle plan. Vi fastholder visjonen fra KM 2001 om å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse, med utgangspunkt i en ny forståelse for ansvarlig forvaltning av Guds skaperverk.

2. Kirkemøtet er glad for den synliggjøring av Den norske kirkes miljøengasjement som kom til uttrykk gjennom Nordsjø-seilasen og for den store oppslutning dette arrangementet fikk. Kirkemøtet vil særlig understreke betydningen av at det internasjonale økumeniske samarbeid omkring miljøspørsmålene er blitt styrket gjennom seilasen. Seilasen var også en arena for å styrke samarbeidet mellom kirken, de statlige myndigheter og miljøvernbevegelsen. Gjennom "Geiranger-erklæringen" er det lagt et grunnlag for at seilasen kan bli en viktig miljø-impuls for hele det europeiske kirkefellesskap og for det sivile samfunn i vår del av Europa.

3. Med utgangspunkt i "Geirangererklæringen om ansvarlig forvaltning" ber Kirkemøtet…

- de sentralkirkelige råd og Bispemøtet arbeide for å etablere og styrke nasjonale og internasjonale samarbeidsrelasjoner som kan sikre Nordsjøen som et rent og rikt hav. Støtte til kystsamfunn i krise bør vies spesiell oppmerksomhet, med utgangspunkt bl.a. i de erfaringene som er gjort i samarbeidet mellom kirke og lokalsamfunn i Lofoten. Det bør vurderes å etablere en fast internasjonal arbeidsgruppe for dette arbeidet. Hovedansvaret for oppfølgingen fra norsk side kan gjerne legges til et av kystbispedømmene.

Med utgangspunkt i "Geirangererklæringen om ansvarlig forvaltning" vedtar Kirkemøtet …

- å innføre en skaperverkets dag/skaperverkets periode i Den norske kirke. Kirkerådet bes om å forberede saken, med sikte på at innføringen kan skje innen 2005.

4. Kirkemøtet minner hele kirken om sine tidligere vedtak i saken ”Forbruk og Rettferd” og ber om utholdenhet og et vedvarende engasjement. Kirkemøtet er glad for de mange håpstegn som viser at kirkens engasjement nytter og blir lagt merke til.
På denne bakgrunnen ber Kirkemøtet…

- Kirkerådet og bispedømmerådene å intensivere et strategisk samarbeid på feltet ”Forbruk og rettferd” som sikter på utarbeidelsen /revisjon av en forpliktende handlingsplan. Det overordnete mål må være motivering og dyktiggjøring av lokalmenigheten. Kirkerådet bør ta initiativ til en felles strategikonferanse om dette tema i 2004. Erfaringen fra arbeidet i Nettverk for miljø og rettferd med inspirasjonssamlinger og internett-sider, og fra de bispedømmene som har etablert en egen ressursgruppe bør stå sentralt. Alle bispedømmerådene oppfordres til i løpet av 2004 å vedta en forpliktende handlingsplan. Nødvendig økonomi og bemanning må drøftes med utgangspunkt i kirkens aktuelle situasjon, men også med dristighet og mot til satsing og nytenkning.

- Kirkerådet og bispedømmerådene å vurdere tjenlige former for tilbakemeldinger fra menighetene om erfaringer og aktiviteter, men også ønsker og behov.

- Kirkerådet å intensivere dialogen med regjeringen og departementene om samarbeid i et prosjekt ”Grønn kirke- grønne menigheter”. Kirkemøtet er glad for det konstruktive samarbeidet i Nordsjø-seilasen, og ber de aktuelle offentlige myndighetene på ulike plan å følge opp utfordringene fra Geiranger- deklarasjonen.

- Kirkerådet og bispedømmerådene å samarbeide om hvordan kirken offensivt kan møte kravene fra ”Grønn Stat” om innføring av miljøledelse i egen virksomhet.

5. Kirkemøtet ber om en status-rapport for arbeidsfeltet i 2005.

Saksorientering

Bakgrunn
Miljø- og fordelingsspørsmål har stått på den kirkelige dagsorden over lengre tid. Kirkenes Verdensråd programfestet arbeidet med ”Justice, peace and integrity of creation” allerede i 1983 i Vancouver, dette var fire år før Brundtlandkommisjonen la fram rapporten Vår felles framtid for FN.

I Den norske kirke er uttalelsen om “Vern om livet” fra Kirkemøtet 1989 sentral: “Vi må som samfunn handle ut fra den forutsetning at ekspertenes dystreste spådommer om tidspunkt for det økologiske sammenbrudd kan vise seg riktig. Hvis vi velger mindre radikale løsninger, løper vi en livsfarlig risiko.”

I 1992 ble utredningen “Forbrukersamfunnet som etisk utfordring” lagt fram for Bispemøtet. Bispemøtet vedtok en lengre uttalelse om emnet, og både utredningen og uttalelsen vakte oppsikt i så vel kirke, som det politiske miljø og i arbeidslivet.

Kirkemøtet 1996 behandlet saken under betegnelsen “Forbruk og rettferd” og formulerte resultatet som en liturgisk hilsen i brevform: ”Kirkemøtet hilser alle mennesker og råd i Den norske kirke og alle mennesker av god vilje!” Vedtaket ble sendt av Kirkerådet til alle menigheter. I siste vedtakspunkt utfordret Kirkemøtet alle nivåer i kirken:

”Kirkemøtet ber de sentralkirkelige råd, men også bispedømmerådene og menighetsrådene, å følge opp de utfordringene som er beskrevet i brevet. Klare målsettinger må utformes for virksomheten i forhold til de nevnte utfordringer, med regelmessige rapporteringer for å vurdere fremdriften.”

Dette var oppstarten til et omfattende arbeid både sentralt, på bispedømmenivå og i mange menigheter.
Kirkemøtet 2001 ”Forbruk og Rettferd – evaluering og oppfølging”
I 2001 foretok Kirkemøtet på nytt en behandling av sakskomplekset på bakgrunn av en omfattende evaluering. Hovedinntrykket var at et tiltagende engasjement etter 1996 mange steder var i ferd med å ”dabbe av” mot slutten av perioden. Dette for øvrig helt parallelt med en dalende miljøinteresse i befolkningen forøvrig. Til Kirkemøtets behandling ble det også laget et dokument med kommentarer og innspill til evalueringsrapporten.

Det vedlagte dokument 12.2/03 inneholder evaluerings-rapporten for Kirkemøtet 2001 og to kommentarer (fra Nils Tore Andersen, som ledet komité-arbeidet i 1996, og Sigrun Møgedal, som ledet Mellomkirkelig råd i 1996). I tillegg inneholder det merknader fra komité C og Kirkemøtets vedtak fra 2001.
Vedtak fra Kirkemøtet 2001
I vedtaket fra Kirkemøtet 2001 heter det bl.a. …
”Vi er som enkeltmennesker og kirke fanget i et system vi ikke ser noen enkel utvei fra, og vi erkjenner at det ikke er lett å finne former for handling som fører til at vi får et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Men vi må forsøke å holde fast i overbevisningen om at vi kan fremme endringer, både i eget liv og i samfunnet. Derfor kaller vi på ny hele vår kirke til oppbrudd preget av engasjement, oppfinnsomhet, håp og trass - et oppbrudd fra forbrukersamfunnets bånd, og til det gode liv i etterfølgelse av Jesus Kristus.

…Kirkemøtet erkjenner at det er nødvendig å videreføre og styrke Den norske kirkes arbeid på dette feltet. Utfordringene fra 1996 krever fortsatt hele kirkens oppmerksomhet og engasjement. For alle områdene er det nevnt konkrete former for oppfølging i Komitéens merknader. …Visjonen må være å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse.

”Forbruk og rettferd” angår hele menigheten. Kirkemøtet oppfordrer derfor råd og stab i lokalmenighetene til å samarbeide om disse utfordringene på alle områder av menighetens virksomhet. Samtidig er det viktig at menigheten knytter kontakter med andre som har et tilsvarende engasjement i lokalsamfunnet. Det bør også letes aktivt etter frivillige medarbeidere med nådegaver og engasjement på dette feltet. Oppfølgingen må skje gjennom en integrering av disse spørsmålene i gudstjenestelivet, det diakonale arbeidet, samt i bibel- og studiegrupper.

... Det er særlig viktig å erkjenne bispedømmenes nøkkelrolle mellom sentrale og lokale ledd i kirkens arbeid. Bispedømmerådene oppfordres til å danne regionale arbeidsgrupper etter modellen fra Bjørgvin for å sikre kontinuitet og fremgang i dette arbeidet. Bispedømmerådene og ressursgruppene bør holde seg orientert om arbeidet på dette feltet i menighetene.

Kirkemøtet oppmuntrer biskopene til å videreføre og fornye sitt samfunnsengasjement, både som representanter regionalt og nasjonalt i konkrete spørsmål. Dette tema må være en naturlig del av bispevisitasene. Kirkemøtet oppfordrer biskopene til i fellesskap å utforme et hyrdebrev om miljø og rettferd, for å understreke den klare sammenhengen mellom tro og liv som tar hensyn til miljø og rettferdighet.

Kirkemøtet ber Kirkerådet om å tilrettelegge for nødvendig økonomi og bemanning for oppfølging av de prioriterte tiltak i dette sakskomplekset.

Kirkemøtet ber de sentralkirkelige råd å videreføre deltakelsen i internasjonalt og økumenisk samarbeid.”

I denne saken er det ikke tenkt å belyse og evaluere alle sider av hvordan dette vedtaket er fulgt opp i tiden etter 2001, men Nordsjø-seilasen og de konkrete utfordringen fra Geiranger-deklarasjonen aktualiserer at Kirkemøtet trekker frem enkelte sider ved vedtaket fra 2001 på nytt.
Nordsjøseilas som et internasjonalt og økumenisk miljø-initiativ
Hva var målsettingen og anledningen til Nordsjø-seilasen? Den norske kirke ønsket med dette initiativ - i samarbeid med His All Holiness The Ecumenical Patriarch of Constantinopel Archbishop Bartolomeos - å sette sentrale miljøspørsmål rundt felles forvaltning av våre nordlige havområder på dagsorden til Europas kirker – i særdeleshet de anglikanske og lutherske kirker i Porvoo-kirkefellesskapet.

En Nordsjø-seilas skulle samtidig være et konkret kirkelig bidrag til en bred dialog om bærekraftig samfunns- og næringsutvikling i noen av de viktigste områdene for Norge: Petroleumsvirksomhet, fiskeriforvaltning, havbruk og havforurensning. Denne dialogen ønsket å omfatte europeiske kirkeledere, politikere, forvaltning, forskning, nærings- og miljøverninteresser.

Den konkrete anledningen var den 12. generalforsamling til Konferansen av Europeiske kirker (KEK) i Trondheim, 25. juni-2. juli 2003, og den norske regjeringens arbeid med utforming av en Nasjonal Agenda 21 i løpet av 2003. Metoden var gjennomføring av en seilas fra Egersund via Stavanger, Utstein kloster, Moster, Bergen, Ålesund, Geiranger til Trondheim langs den norske kysten med forskjellige møtepunkter og seminarer underveis.

Et detaljert seilas-program og tematisk beskrivelse av dagsseminarene på Utstein kloster/ Stavanger ”Towards an ecological ethos: oil and gas resources”, Bergen: ”Towards an ecological ethos: fisheries and sea farming”, og Geirangerfjorden: ”Towards a church respons” fremgår av vedlagte seilasbrosjyre ”Protecting the riches of the seas - The North Sea Sailing Seminar 22-25 June 2003”. Seminarene var forberedt i samarbeid med nærings- og miljøvernorganisasjoner, forskning og politikk og hadde en lang rekke svært kompetente innledere med statsrådene Einar Stensnæs og Børge Brende i spissen. Det skal i ettertid utarbeides en seilas-rapport med alle / de viktigste bidragene for å gjøre det mulig å fortsette noe av arbeidet, for eksempel i en regional kontekst.
Seilas som samarbeidsarena
De siste års utvikling i miljøarbeidet er preget av et stadig tettere samarbeid mellom ulike aktører. Det handler bl.a. om samarbeide mellom kirke og lokalsamfunn, kirke og miljøvernbevegelse, kirke og statlige myndigheter. Men ikke minst handler det om et økumenisk samarbeid på internasjonalt plan. Alle disse samarbeidsrelasjoner ble synliggjort under Nordsjø-seilasen. Ja, spørsmålet er om ikke Nordsjøseilasen representerer et gjennombrudd, i den forstand at den la grunnen for et sterkere og mer forpliktende samarbeid mellom flere av de aktører som deltok.

Samarbeid mellom kirke, forskning, miljøvern og næring

Det var en utstrakt dialog mellom Dnks prosjektledelse og diverse miljøvern- og næringsorganisasjoner, samt forskningsinstitusjoner, i forberedelsen og gjennomføringen av seilasens program. Her må det spesielt trekkes frem det flotte samarbeidet med Havforskningsinstituttet i Bergen som inviterte oss for den første del av reisen (Egersund-Bergen) om bord på sitt nye forskningsfartøy G.O. Sars. Dette fartøyet ble døpt av dronning Sonja bare noen uker før seilasen, og er vel for tiden verdens mest avanserte forskningsfartøy. Å kunne gjennomføre den første delen på denne båten under sakkyndig ledelse av avdelingsdirektørene Ole Arve Misund og Per W. Nieuwejaar, ga alle deltakerne en meget aktuell og praksisnær innføring i Nordsjøens miljø-problemer.


Samarbeid mellom kirken og WorldWatch Institute
WorldWatch Institute, som har utgitt State of the World - verdens ledende miljørapport, var representert under seilasen ved sin styreleder Øystein Dahle og forskningsdirektør Garry Gardner. Bakgrunnen for denne deltakelse fortjener nærmere omtale:

State of the World-rapporten for 2003 har viet et eget hovedkapittel til religionenes bidrag i kampen for bærekraftig utvikling. Hovedbudskapet i dette kapitlet er at kampen for bærekraftig utvikling ikke kan vinnes uten religionenes aktive deltakelse. Slik sett legges det i årets utgave av State of the World-rapporten et viktig fundament for den videre utviklingen av samarbeidet mellom kirken og miljøbevegelsen. Rapporten peker på følgende fem grunnleggende verdier som er religionenes styrke i miljøarbeidet:

- Evnen til å skape kosmologier eller verdensanskuelser
- Moralsk autoritet
- En stor tilhengerskare
- Store materielle ressurser
- Evnen til å bygge fellesskap

Det går an å supplere denne listen med flere sentrale verdier, om vi nå tenker på kirkens bidrag:

- Det hymniske språk
- Pilegrimstradisjonen
- Kirkens universelle karakter i møte med de globale miljøutfordringer

Det viktige med bidraget fra WorldWatch - synliggjort og konkretisert gjennom instituttets aktive deltakelse under Nordsjø-seilasen - er ikke minst det signal det gir om hvilken rolle kirken faktisk kan spille i kampen for bærekraftig utvikling og hvilke forventninger kirken i dag møtes med fra viktige deler av miljøbevegelsen.
Internasjonal og økumenisk dialog
Den norske kirke har vært medlem av det internasjonale kirkelige miljønettverket ”European Christian Environmental Network” (ECEN) siden dette ble opprettet i 1999 på initiativ fra KEK. Her er det etablert verdifulle internasjonale kontakter, også med de fleste land som var representert på seilasen. Det ble i forkant av og under seilasen opprettet en nær og god dialog mellom representanter fra kirker i de fleste land rundt Nordsjøen med Porvoo-kirkene i spissen. Kirker fra England, Skottland, Irland, Island, Danmark, Sverige, Finland og Tyskland var representert.

Det gode samarbeidet med den økumeniske patriarken Bartolomeos og hans medarbeidere knyttet seilasen opp mot hans symposium på Østersjøen tidligere i juni, og de tidligere symposia som han har gjennomført på forskjellige hav i Europa. Disse symposia var også modell for den dialogen som ble ført på Nordsjø-seilasen, og patriarkens aktive deltakelse var svært verdifull, ikke minst når det gjelder å gi et teologisk fundament for denne dialogen. Både ortodoks spiritualitet og irsk-keltisk tradisjon kan gi verdifulle bidrag til en bærekraftig teologi. Det vil være viktig å finne relevante fora for fortsettelsen av denne dialogen rundt Nordsjøen som vår felles gave og ansvar, både til gjensidig inspirasjon og utfordring.

Samarbeid mellom alle nivåer i Den norske kirke
Seilasen med sitt omfattende program forutsatte et bredt samarbeid mellom mange aktører i Den norske kirke, både nasjonalt, regionalt og lokalt. En gruppe medarbeidere i de sentralkirkelige råd ledet programplanleggingen i samarbeid med Bispemøtets preses. Kontakt ble opprettet med bispedømmene i Stavanger, Bjørgvin, Møre, Nidaros og Sør-Hålogaland. Med biskopene i Stavanger og Bjørgvin og domprostene i Møre og Sør-Hålogaland i spissen ble det etablert regionale arbeidsgrupper. Det ble avtalt en konkret arbeidsfordeling med bl. a. en ”skipskapellan” (ansvar for samordning av hele gudstjenesteprogram og andaktsliv), en ”skipsmusiker” (sang og musikk), ”skipsdiakoner” (samtale- og kontaktpersoner) ved siden av den sentrale ledelsen av hele seilasen. Både i Stavanger og Bjørgvin bispedømme var ressursgruppene for Forbruk og Rettferd med bispedømmes diakonirådgiver i spissen de ansvarlige lokalgruppene for gjennomføringen av seilas-programmet i Stavanger og Bergen. I Nidaros var ressursgruppen og diakonirådgiveren medansvarlig for bemanning av Dnks stand på KEK-generalforsamlingen. Menigheten i Egersund med prosten i spissen var svært engasjert i den økumeniske gudstjenesten på seilasens første dag. Flere menigheter underveis ønsket å samarbeide med seilasen, og flere kirkelige ansatte og frivillige ildsjeler underveis langs hele ruten stilte opp med praktisk hjelp.

Et viktig spørsmål er: Hva utløste denne viljen og lysten til samarbeid i dette konkrete tiltaket og hvordan kan man overføre dette engasjement til fremtidige tiltak?
Samarbeid mellom kirken og politikk / forvaltning
Både miljøverndepartementet og olje- og energidepartementet støttet seilasen betydelig økonomisk. Det samme gjorde Fiskeridirektoratet, og Fylkeskommunene i Telemark, Rogaland og Hordaland. Miljøvernminister Børge Brende deltok selv på en del av seilasen og olje- og energiminister Einar Stensnæs på dagsseminaret på Utstein kloster. Både fra olje- og energidepartementet og fiskeridepartementet var en statssekretær påmeldt til hele seilasen. Dessverre måtte begge melde avbud i siste liten pga. andre forpliktelser. Fylkesmannen i Rogaland deltok på seminaret på Utstein kloster og fylkesmannen i Nord- Trøndelag på hele seilasen. Nesten alle som ble kontaktet, var meget positive til kirkens engasjement i denne saken. I alt var over 60 personer med i seilasen, på dagsseminarene var det mellom 80 og 100 deltager.
Noen tilbakemeldinger
Det er foreløpig ikke foretatt en evaluering av hele seilasen, men en god del deltakere har uoppfordret gitt muntlige og skriftlige tilbakemeldinger. Det kan være verdifullt å nevne noen:

”Takk for en helt fantastisk kirkeseilas fra Egersund til Ålesund. … Både foredragene, de kirkelige handlingene og selve seilasen har gitt meg uutslettelige inntrykk. Jeg håper at seilasen har gitt inspirasjon til deltakerne også fra kirkesamfunnene rundt Nordsjøen til fortsatt arbeide med å ta vare på havets rikdommer, og spesifikt Nordsjøen og Nord - områdene.” (Tore Brænd, energirådgiver i Norges Naturvernforbund)

”Jag skulle vilja tacka dig och alla andra i norska kyrkan för den fantastiska miljökonferensen och er stora generositet. Jag har lärt mig väldigt mycket och knutit värdefulla kontakter för framtida samarbete!” (Magnus Andersson, Uppsala, Sverige)

”Dear Stig and all of you in the Church of Norway who hosted such a wonderful
experience, Thank you very much indeed for your imagination, generosity, passion,
rigour and the brilliant arrangement of so much detailed input. And thank you, too, for using
English as the medium!” (Jenny Carpenter, England)

”Du skall också veta - att den konferensen du ordnade om Nordsjön var en fantastisk upplevelse för mig. Det satta djupa spår. Just kombinationen av forskning, samhällfrågor, nationell historia och identitet samt teologi och andlighet. Det var helt unikt.” (Dan Melander, miljøsamordnar i den svenske kyrkan)

”Hjertelig takk for sist. Enestående opplevelse og erfaring - faglig og åndelig.”
(Øystein Bjørdal, domprost i Molde og ansvarlig for seilasens gudstjeneste-program)
Nasjonale miljøprosesser i 2003 og Dnks deltakelse / Nasjonal Agenda 21 og Grønn Stat
Fra Dnks side ble seilasen, ved siden av arbeidet med prosjektet ”Grønn kirke- grønne menigheter”, nevnt som et konkret bidrag til regjeringens arbeid med utarbeiding av en Nasjonal Agenda 21 under ledelse av finansdepartementet, en nasjonal handlingsplan for bærekraftig samfunnsutvikling. Kirkerådet leverte innspill til dette arbeidet både i oppstarten i januar og som høringsuttalelse til en fremlagt skisse fra det ansvarlige statssekretærutvalget i august (for mer informasjon se www.kirken.no/miljo).

En annen viktig prosess i inneværende år er lanseringen av ”Grønn stat”, et prosjekt som ønsker å gi alle statlige virksomheter et godt grunnlag for å integrere miljøhensyn i egen virksomhet. Innen år 2005 skal alle statlige virksomheter ha innført miljøledelse som en integrert del av organisasjonenes styringssystem. Dette berører både sekretariatet til de sentralkirkelige råd og alle bispedømmekontorene. Her har Dnk sentralt allerede i et prosjekt med tittel ”Kirke miljø 2000” , og støttet av Miljøverndepartementet høstet erfaringer for en systematisk gjennomgang av alle sider ved kirkelig virksomhet (modell for miljøsertifisering).
Kommunikasjon og samarbeid
Både Kirkemøtet 1996 og 2001 har slått fast at dette tema angår hele kirken og hver enkelt personlig. Det er gjort et omfattende og mangfoldig arbeid på forskjellige områder som er relatert til temaet ”Forbruk og Rettferd”, både av kirken på sentralt plan og av enkelte ildsjeler lokalt og regionalt. Likevel er det svært langt igjen før man kan si at dette engasjementet finnes i de fleste menigheter. På den ene siden mangler vi oversikt og tilbakemeldinger over aktiviteter, ønsker og behov lokalt, noe som er nødvendig for å kunne gjøre et arbeid med hjelp og tilrettelegging sentralt og regionalt. Det bør vurderes å videreutvikle dialog og tilbakemeldingsrutiner (for eksempel kirkelig årsstatistikk ) til også å omfatte spørsmål om menighetens diakoni-, samfunns- og miljøengasjement. Det bør etableres / gjenopplives et fast samarbeidsforum mellom bispedømmene og de sentralkirkelige råd som koordinerer og leder hele kirkens strategi-, plan- og revisjonsarbeid på dette feltet. Slike planprosesser ble krevd og forutsatt etablert allerede av Kirkemøtet 1996 og har vist seg å være helt nødvendig for å sikre at ord blir fulgt av konkrete handlinger. Viktige strategiske områder for dette nevnes bl.a. i ”Jahrbuch des diakonischen Werkes der EKD 2003” med tittel Nachhaltig solidarisch leben (Å leve i bærekraftig solidaritet). I kapittelet om diakoni på skaperverket kreves det tre handlingsstrategier for kirken:
Å endre sin egen praksis i retning bærekraft, å være profetisk røst i samfunnet, og å bidra med nytenkning og kreativitet i de nødvendige omstillingsprosesser i samfunnet.
Utadrettet kommunikasjon og håpstegn
Medias dekning av Nordsjø-seilasen må sies å ha vært meget bra: BBC, NRK, Aftenposten, Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, og en god del flere har deltatt, rapportert og kommentert. Vedlagte presseklipp gir et bilde av medias dekning. Kommentaren ”Grønnere Gudstro” i Aftenposten 2. juli nevner eksempelvis:

”Prester og andre religiøse ledere er blant de ytterst få i vårt samfunn som fortsatt har en viss moralsk autoritet i møte med sine trosfeller. Mens miljøorganisasjoner og miljøpolitikerne sliter med dalende interesse for miljøvern, har religiøse ledere kastet seg tungt inn i kampen for å bevare skaperverket.

Biskop Finn Wagle sa nylig at miljøødeleggelsene er som å korsfeste skaperverket. Sterkt.
… Spørsmålet, etter hvert som miljøengasjementet brer seg, er hvor kraftfull en allianse mellom miljøvernere som har vitenskap som viktigste våpen og en kirke med moralsk autoritet og kontakt med grasrota blir. Er dette flotte ord, eller vil noe skje. Kirken avgjør selv om dette skal være en kjekk måte å få litt positiv omtale på, eller om det er alvorlig ment. ”

Allerede til Kirkemøtet 2001 ble det lagt fram en forskningsrapport som bekrefter at det har skjedd mye viktig arbeid i kirken, både holdningsmessig og faglig. Undersøkelsen fra KIFO, ”Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene”, viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”. Disse endringene av holdninger og handlinger skjer i motsetning til befolkningen i Norge for øvrig.

Nyhetene torsdag den 28.november 2002 meldte med henvisning til en stor undersøkelse fra Maktutredningen at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. I følge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.

Blant organisasjoner som arbeider med spørsmål om fred, rettferdighet og miljøvern legger man merke til kirkens tydeligere engasjement. Selvfølgelig vekker dette også forventninger.
Det er viktig å benytte seg aktivt av medias rolle som formidler av budskap og aktiviteter. Seilasen er ikke det eneste eksempel på at kirkens engasjement får positiv omtale.
Ressursgruppen for miljø, forbruk og rettferd i Bjørgvin har gode erfaringer med en offensiv media-strategi, og har fått bra mediadekning, bl.a. for sine butikkundersøkelser.
Konkrete utfordringer fra Geiranger-deklarasjonen
Deklarasjonen henviser til miljø-toppmøtet i Johannesburg 2002 og forpliktelsen i Charta Økumenica og formulerer noen overordnete mål som må lede utviklingen av en bærekraftig Nordsjø-region. På bakgrunn av disse overordnete mål og verdier og de aktuelle utfordringer og trusler i forvaltningen av Nordsjø-området utfordres KEK, deltagernes kirker og menigheter, samt deres regjeringer og Den Europeiske Union til konkrete handlinger.
Når det gjelder deltagernes kirker og menigheter utfordres disse…

o til å sette av en periode eller dag i kirkekalenderen til å feire Guds skaperverk og be for vern av miljøet, mens vi feirer rikdommen i våre ulike teologiske og liturgiske tradisjoner. Vi foreslår 1. september, som allerede er etablert som en bededag av Det Økumeniske Patriarkat, og vedtatt av Kirkenes Verdensråd;
o til å foreta jevnlige miljørevisjoner av kirkene, og gjennomføre påfølgende forandringer;
o til å utfordre og inspirere hverandre som kirkemedlemmer til å føre et liv med større selvbeherskelse og forvalteransvar;
o til å arbeide med organisasjoner i den bredere miljøbevegelsen, og fremme gjennomføringen av Lokal Agenda 21;
o til å støtte og ta seg av de i våre fiskevær som sliter på grunn av mindre fangster og lovgivning som begrenser deres aktiviteter.

Selvfølgelig ligger på Den norske kirke som arrangør av seilasen et spesielt oppfølgingsansvar for de utfordringer som er nevnt. Ikke minst derfor er det viktig å sette dette inn i sammenhengen av hele arbeidsfeltet ”Forbruk og Rettferd”.

Det første punkt, en markering av ”Creation day” eller ”Creation period” har vi hatt som utfordring i flere år og fra flere hold: I det økumeniske miljønettverket ECEN (European Christian Environmental Network) er det etablert en egen arbeidsgruppe for dette. Arbeidsgruppen utvikler og sender ut idéer og liturgisk materiell til bruk i kirker og menigheter, og prøver å motivere så mange kirker som mulig til å slutte seg til dette initiativet fra den økumeniske patriarken. I Norge har vi hittil ikke tatt konkrete skritt i denne retningen.

En inspirasjonssamling arrangert av Bjørgvin Bispedømmeråd v/ Ressursgruppa for miljø og rettferd i Bjørgvin i mars 2003 i Bergen sendte et brev til Kirkerådet med oppfordring om å starte arbeidet med å innføre en slik markering i Kirkeåret. Komité C som behandlet saken ”Forbruk og Rettferd” på Kirkemøtet 2001, skriver i sine merknader at dette arbeidet bør sees i sammenheng med at menighetene bør vurdere å innføre en årlig refleksjonsuke for å hente kraft ved kilden og med pause i sine vanlige aktiviteter. Det er viktig at Dnk behandler denne utfordringen og vurderer om og hvordan en slik markering i Kirkeåret kan skje.

Det siste punkt, å gi støtte og hjelp til lokalbefolkningen i fiskevær i krise, er det punkt med tydeligst forankring i en spesifikk Hav / Nordsjø-kontekst. Her sitter Dnk på svært gode erfaringer gjennom de årelange og vedvarende engasjement som den lokale kirke i Lofot-regionen har opparbeidet seg. Her er den lokale kirken meget synlig i sitt lokalsamfunn og dens problemer. Ved å gjennomføre internasjonale konferanser om kystsamfunn og deres aktuelle utfordringer har man her opparbeidet seg et stort internasjonalt kontaktnett.
Samarbeidet mellom Dnk sentralt og med alle biskoper i arbeidet med å stanse radioaktive utslipp fra Sellafield-anlegget, og i gjennomføringen av Nordsjø-seilasen gir mange muligheter for å fortsette arbeidet med dette sakskomplekset konkret i fremtiden. Dette gjelder også et internasjonalt og økumenisk samarbeid med de andre kirkene fra Nordsjø-seilasen. Det er allerede meldt behov, bl.a. fra Sverige - hvor kystfisket ved Sveriges vestkyst er i en akutt krise – for å lære av kirken i Lofoten. Det bør vurderes å opprette en egen økumenisk og internasjonal arbeidsgruppe som kan fortsette dialogen fra Nordsjø-seilasen.

Punktene 2, 3 og 4 er godt ivaretatt gjennom et fortsatt og tydelig engasjement på feltet ”Forbruk og Rettferd”. Dette innebærer at vi setter ny fokus på Kirkemøtets vedtak fra 2001 og foretar nødvendige kursjusteringer som beskrevet andre steder i dette sakspapiret. Det er spesielt viktig – også på bakgrunn av erfaringene fra Nordsjø-seilasen – å fokusere på nytt på bispedømmerådenes nøkkelrolle med biskopen og prostene i spissen til å motivere og veilede menighetene til å engasjere seg i sine lokalsamfunn – som profetisk røst, med et miljøfokus på egen virksomhet, og som kreativ og innovativ deltaker i samfunnsutviklingen. Kirkemøtet 2001 viste til de gode erfaringene fra Bjørgvin med opprettelsen av en egen ressursgruppe for dette arbeidet i bispedømmene. Bispedømmerådene i Stavanger, Nidaros og Sør-Hålogaland har fulgt dette opp med opprettelsen av egne ressursgrupper. Andre bispedømmer er i ferd med å gjøre det samme. Kirkerådet lanserer dette arbeidet overfor flere departementer for å få til et bredest mulig samarbeid om dette prosjektet ”Grønn kirke- grønne menigheter”.

Et brev fra Kirkerådet til bispedømmerådene etter Kirkemøtet 2001 med invitasjon til dialog om hvilke områder og tiltak som var aktuelle å fokusere på i de enkelte bispedømmene, og hvordan man kan samarbeide om disse, ble av flertallet besvart med at det var altfor tidlig for de nye bispedømmerådene til å kunne svare på dette. To år senere – og med den positive erfaringene av samarbeid mellom kirken på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt nivå i Nordsjø-seilasen og med flere håpstegn for at kirkens engasjement blir lagt merke til og nytter - bør det være gode muligheter for ta opp dette spørsmålet på nytt. Målet må være å ta flere konkret skritt i oppfølgingen av Kirkemøtet 2001: Visjonen må være å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse.
Økonomiske/administrative konsekvenser
Oppfølgingen av vedtakene ovenfor vil nødvendigvis medføre både økonomiske og personalmessige konsekvenser. Derfor ba allerede Kirkemøtet 2001 Kirkerådet om å tilrettelegge for nødvendig økonomi og bemanning for oppfølging av de prioriterte tiltak i dette sakskomplekset. Samtidig tilsier erfaringer fra mange tiltak og prosjekter at det er mulig å spare betydelige beløp ved omdisponeringer og forandrete rutiner. Siden dette engasjementet deles av staten og mange organisasjoner, er det i tillegg ofte mulig å få tilført eksterne tilskudd til nødvendige tiltak

 

SE HELE NYHETSLISTEN