Nyhetsbrev

• Meld inn
• Meld ut

European Christian Environmental Network (ECEN) -Teologisk erklæring

(Oversettelse fra engelsk, utarbeidet av Tom Sverre Tomren etter konferansen i Vilemov, 1998)

Se også:
Vår tilknytning til ECEN Her finner du også de siste uttalelsene fra ECEN
ECENs nettsider

Er det virkelig en del av kirkenes oppgave å håndtere økologiske spørsmål? I mange samfunnslag er det den rådende oppfatning at kirken kun skal konsentrere seg om de åndelige dimensjonene av menneskets tilværelse. Konferansen i Villemov gav oss en anledning til å drøfte dette spørsmålet:

Hva er motivasjonen for kirkenes engasjement i miljøsaken?

Deltagerne ble fort enige : Bibelens vitnesbyrd leder entydig mot miljøforpliktelser. Det som kommer videre i denne teksten er et første forsøk på å formulere noen felles teologiske standpunkt og prinsipper.

Ulikhetene mellom de ulike teologiske tradisjonene er ennå ikke gjennomarbeidet godt nok. Ennå kan mye gjøres for å oppnå større felles forståelse og for å få større gjensidig berikelse.Vi håper at de teologiske drøftingene kan fortsette innenfor nettverket.

"Pris Herren min sjel, min Herre min Gud, du er stor" ( Salme 104) . Dette er innledningen til en lovprisning som viser oss at det som vi kaller "miljø" er mer enn naturkulisser som bare skal tjene til menneskets opprettholdelse.

Naturmiljøet er Guds skaperverk, eller mer presist: en del av Guds skaperverk. I avslutningen av skapelsesfortellingen kan vi se at det er godt (1.Mos 1.31). I lys av den kristne tro og tanke er det derfor ikke mulig å gjøre annet enn å verne og pleie Guds gode og storslagne skaperverk.

Kirkene kan derfor ikke forholde seg passive når vi ser den økende ødeleggelsen som mennesket påfører naturen. Den som tilber Gud som skaper vil også være forpliktet til å verne om livet som Gud har skapt.

Forpliktelsen kommer ikke bare som et resultat av at det er nødvendig for menneskets overlevelse. Forpliktelsen kommer primært fordi at det å forplikte seg på å verne om skaperverket, dypest sett er å tilbe Gud som skaper.

Alt; hele universet, jorden, alt livet som eksisterer og som hele tiden utvikler seg videre er et verk av Guds fingre (salme 8. 3). Gud bryr seg om skapningen og vil ikke forlate den.Gud er tilstede på ethvert stadie av skapningens utvikling. Bibelen taler om en pakt ("Berith") som Gud inngikk med alle levende ting (1. Mos 9.15).

Skapelsesfortellingen understreker slektskapet mellom dyr og menneske i det at de alle ble skapt på en og samme dag, den sjette, og deretter erklærte han alt for å være godt. (1. Mos.24-31). Mennesket ble tiltrodd et særskilt mandat; mens den øvrige skapningen ble velsignet ,talte Gud til mennesket (1. Mos. 1.28). Mennesket er i stand til å svare Gud og i stand til å bli holdt ansvarlig.

Mennesket har et mandat til å kultivere Guds skaperverk. Det er gitt muligheten til en nyskapning som kan utvikle dets horisont. Denne gaven inneholder en forpliktelse: mennesket er kalt til å arbeide for frelse for hele Guds skapning. Etter ortodoks tradisjon er menneskeheten prester som er ansvarlige, ikke bare for å bevare skapningen, men også for å rense den og legge den fram som offer til Gud. Sammenhengen mellom menneskets frelse og frelsen for alt som er skapt, kan uttrykkes med vers fra Paulus brev til Romerne ( Rom 8:21).I nattverden feirer vi den frelsen som er målet både for mennesketheten og for hele skaperverket forøvrig. I nattverdsfeiringen kan vi oppnå ny forståelse av skaperverket. Her kan vi finne grobunn for et riktig og sant engasjement for Guds skaperverk.

Guds skaperverk forblir en gave. Den vil aldri bli menneskets eiendom. Mennesket er berettiget å gjøre bruk av Guds gave for å sikre og berike livene sine, men det må være klar over det faktum at det ikke er alene på jorden. Mennesket må dele Guds gave med andre, og det må være bevisst på at andre generasjoner vil komme. Et hvert individ er tildelt et avgrenset tidsrom mellom fødsel og død. Den grensen som er satt, må ikke overtskrides. Den kristne forståelse av miljøvern må være styrt av tanken på de kommende generasjoner. Kristne må aldri være tilfredse med å ta kortsiktige hensyn.Mennesket er ikke herre og mester over naturen, men er kalt til å leve i samfunn med skaperverket.

Bibelen forteller oss at før han skapte alle andre skapninger, skapte Gud visdommen. Visdommen er kalt "det første av Guds verk" og "den elskede skapning ved Guds side" (Fork. 8.22.) Guds visdom fyller hele skaperverket, og det er menenskets oppgave å oppdage dens skatter, gjenkjenne den, og å følge den. For å forstå meningen og formålet med skapingen, må mennesket anerkjenne sin avgrensede plass i den. Bibelen gir et tydelig bilde av meneskets nedarvede tendens til å ville overskride sine grenser og kreve makt over andre og over naturen. Sann visdom er ikke fulgt av higen etter makt, men etter vilje til kjærlighet og samhørighet.

Det faktum at mennesket har overskredet vidommens grenser er særlig tydelig i vår tid.De destruktive konsekvensene av våre aktiviter møter oss på en måte som det er umulig å overse. Ressursene på planeten er utnyttet langt utover naturens bæreevne. Jord,vann og luft blir forurenset. Forstyrrelsen av naturens balanse fører til og med til at de klimatiske forholdene på jorden endres. På samme tid ser vi ut til å være fanget av en idoelogi som ser økonomisk vekst som den høyeste verdi i livet. I denne ideologiens navn er vi villige til å akseptere både økende økologisk ødeleggelse og økende sosial urettferdighet.Er vi overlatt i disse destruktive kreftenes vold?Vår overbevisning er basert på Guds fortsatte tilstedeværelse og engasjement for jorda.Gud ble et menneske i Jesus Kristus. (2.Kor 5.21). I Kristus framstår det sanne bilde av Gud; det mennesket som korresponderer til Guds hensikt med skaperverket. Ved hans oppstandelse bryter en ny verden gjennom til denne verden. I Kristus er alle visdommens og kunnskapens skatter gjemt ( Kol 2:3). Ved Åndens styrke blir et nytt liv mulig.

Hva er det vi er kalt til å vitne om?Den fremste oppgaven er å navngi de destruktive kreftene, og til å samles på veien mot ny frihet. Kristi sinnelag er en direkte motsats til vekstideologien som tillater ubegrenset produksjon og konsum av varer.

Vi er kalt til å bruke Guds gave med varsomhet. Selv om menneskets liv bare er mulig å opprettholde på bekostning av andre levende skapninger, så må menneskets krav på andre livsvesen begrenses innenfor hva vi kan kalle "rimelige grenser". Alle medskapninger må anerkjennes å ha en selvstendig verdi. Denne anerkjennelsen må nedfelles både hos individet og i samfunnet. "Miljøengasjement" er en av de etiske grunnholdninger som kristne må bære inne i det offentlige rom. Dette engasjementet må løftes frem med like stor selvfølgelighet som at vi står fast på at alle har rett til det daglige brød. Samfunnstenkningen som har fremskritt, akselerasjon og økonomisk vekst som mål, må stilles under kritisk søkelys av Evangeliene.Dette må også holdes sammen med kirkenes kall til å identifisere seg med dem som er behandlet urettferdig og som er utenfor makten: "De minste" i samfunnet. Kirkens plass er ved siden av ofrene. Kirken må aldri tillate at bevisstheten om lidelsene blir fortrengt. Kirken vil søke å gi en stemme til de tause. Kirken vil bidra med å mine om tilværelsens skyggeside når denne blir oversett og glemt.

Mot denne bakgrunnen blir holdningene fra den jødisk- kristne tradisjonen som kommer til syne i det fjerde budet meningsfull. Sabbaten er mer enn kun en hviledag. Endringen fra arbeid til hvile, gjenspeiler grunnrytmen som hele skaperverket bygger på. På samme måte som Gud skapte verden på 6 dager og hvilte på den 7. , slik skal også vi leve. Sabbaten har økologiske og sosiale implikasjoner. Den tjener til å bygge opp og forsterke fellesskapet. Skaperverket skal spares for menneskelig aktivitet på den 7. dagen. Forskriftene som omhandler Sabbaten og jubelåret må forståes i dette samme perspektivet.

Og hva er hensikten med et felles vitnesbyrd fra kirkene på europeisk nivå? Den europeiske økumeniske samlingen i Basel (1989) og i Graz (1997) understreker det felles ansvar som kirkene har for miljøet. Hvorfor? Fordi det ikke er noen annen måte å møte den økologisk krisen enn gjennom felles handling! Ødeleggelsen av miljøet overstiger nasjonale grenser og kan bare møtes av felles anstrengelser.

Det er mange områder som krever felles analyser og handling på Europeisk nivå.I mange tilfeller krever løsningene en grunnholdning av solidaritet. Kirken som et fellesskap, overskrider nasjonale grenser, og har derfor en stemme som kan tale internasjonal solidaritet, og særlig europeisk solidaritet .

Det felles vitnesbyrdet fra kirkene er også nødvendig av hensyn til landene i sør. Dagens økologiske krise har på mange måter sine røtter i de industrialiserte landenes virksomhet. De europeiske landene har derfor et ansvar som strekker seg utover kontinentets geografiske grenser. Sammen med andre industriland, er Europa for eksempel ansvarlig for de største CO 2-utslippene. Dette fører til global oppvarming med de ødeleggende konsekvensene dette får særlig for land i sør. Kirkene må minne de europeiske landene om deres destruktive rolle. Utfordringen er ikke bare å arbeide for bærekraftig utvikling i Europa. Utfordringen er hvordan de europeiske land kan bidra til en bærekraftig utvikling for hele planeten.

Kristendommen har sterke historiske røtter i landene i Europa. Kirkene her har derfor en særlig forpliktelse til å minne Europas nasjoner på deres globale forpliktelser. Det er mange som fremholder at den jødisk-kristne tradisjonen har bidratt til en åndelig og kunnskapsmessig forståelse av naturen, som har gjort det mulig å drive rovdrift på den. Dette er et relativt kontroversielt synspunkt. Det som kan sies å være sikkert, er at kirkene har vært ganske seine med å reagere på konsekvensen av den tekniske, vitenskapelige og industrielle erobringen av naturen. Desto mer har de i dag oppgaven i å minne seg selv ( og verden) på det kritiske potensiale som mligger i den kristne tradisjon. Bibelens vitnesbyrd understreker med tyngde at naturen er langt mer enn et objekt til utforsking og til forbruk. Den er Guds elskede skaperverk. Gud inviterer oss ikke først og fremst til å erobre naturen, men til å lovprise skaperens navn sammen med hele skaperverket. Både den første og den siste setningen i Salme 104 som utfolder skaperverkets under lyder:

"Pris Herren, o du min sjel".

SE OGSÅ: [ Skaperverkets dag ]   [ Klimapilegrim 2015 ]   [ Trosopplæring ]   [ Gjør arrangementet grønt ]   [ Litteratur ]   [ Nettsider ]   [ Gudstjenesteressurser ]   [ Fasteaksjonen ]   [ Vedtak og uttalelser ]