Når englene synes å tie

Av: P. Pål Bratbak, Den Katolske Kirke

Den samme lovprisningshymnen som englene sang den gang synger vi søndagsmessen i Den katolske kirke, slik det også gjøres i mange andre kirkesamfunn: "Gloria in excelsis Deo - Ære være Gud i det høyeste".  

I dag er det første søndag i advent innledes ett nytt kirkeår. Et nytt år pleier å feires med en fest, og i Kirken markeres de festlige dagene nettopp med et Gloria. Men i dag, på kirkeårets første dag, er englesangen fraværende.

Adventstiden er en forberedelsestid for fremtiden - for feringen av Jesu komme i Betlehem og for å forberede oss på hans komme i herlighet. Vi inviteres til å besinne oss. Vi oppfordres til å ta et oppgjør med synden; den realiteten som skaper avstand mellom Gud og mennesket, Skaperen og skapningen, og oss skapninger i mellom. I denne forberedelsestiden synger vi ikke vårt Gloria i messen. Englene synes å tie.

På denne første dagen i kirkeåret hadde også "We have faith - gruppen" sitt kick-off-arrangement i forkant av COP17 møtet. Gruppen fra Norges kristne råd var med, og vi var forespeilet et storslått arrangement. Den innleide stadion kunne romme 35000 mennesker, og håpet var at det skulle være et fullsatt stadion som skulle ta i mot prosesjonen med religiøse ledere. Vår stemme skulle runge høy: We want climate jusitce NOW.

Men også her, som i dagens messefeiring, syntes englene å være fraværende. "Gloria-stemning" nådde ikke tribunen. Noen tusen hadde møtt opp. Mange gikk. Det ble kanskje ikke slik arrangørene hadde håpet.

Dagen før årets klimatoppmøte begynner er det mye som virker håpløst. Den forpliktende avtalen som vi håper på virker som en uoppnåelig drøm. Etter messen i dag spurte en kirkegjengerne meg: "kommer det til å bli et vellykket møte tror du?" Det var vanskelig å svare bekreftende uten tvil i stemmen. Men verken tvilen, eller et arrangement som ikke innfridde alles forventningene, skal ta motet fra oss slik at vi slutter å forsøke å gjøre en forskjell.

Jubelropene sitter lengre inne når de guddommelige sendebudene ikke viser seg slik vi håper, men som troende kan vi ikke falle til ro med en virkelighetsoppfatning uten håp. Tvilen og maktesløsheten må ikke få råde. Ingen vet hvilket hvetekorn som nettopp i dag falt i jorden for å bære frukt.

Når englesangen og jubelropene synes å tie, kan vi som adventstiden inviterer oss til heller benytte anledningen til å besinne oss, og ta et oppgjør med det i vårt eget liv som bidrar til at skaperverket, som vi er satt til å forvalte, ødelegges.

Det er lett å stille krav til våre politikere om at de må inngå forpliktende avtaler om utslippskutt. Langt vanskeligere er det å gå i seg selv og ta ansvar for vårt eget bidrag til at utslippene er slik de er. Uansett hva slags avtale som undertegnes eller ikke, vil et papir aldri forandre verden. Vi kan.

Adventstiden er en tid for å ta ansvar for i neste omgang å kunne gjøre noe med vår egen livsstil. Uten at det skjer vil englesangen alltid være nedtonet eller forstyrret av ulyder.

Som troende er vi kalt til å være skaperverkets stemme i en lovprisning av Skaperen. For at denne lovsangen skal kunne være klokkeklar og rungende, og for at vår sang skal lyde samstemt med englenes hærskarer, må vi leve liv som er denne sangen verdig. Kanskje det er det som er vår fremste oppgave akkurat nå?

Håpet om denne korsangen kommer til uttrykk i kirkens liturgi. Like før den eukaristiske bønn, den store takkebønnen i forbindelse med nattverdsferingen, synger presten:

"I sannhet, verdig er det å takke deg, i sannhet, rett er det å lovprise deg, hellige Fader, for du er den ene, den sanne og levende Gud. Før tidenes opphav er du og til evig tid, bor du i det lys som intet menneske kan fatte. Du, godhets Gud og livets kilde, skapte verden for at all skapningen skulle krones med din velsignelse og de mange finne glede i din klarhet. Talløse engler skarer seg om deg, tjener deg dag og natt, og aldri opphører deres lovsang ved synet av ditt ansikts herlighet. Også vi tar del i deres jubel, og alt som er skapt under himmelen, lovpriser gjennom vår munn ditt navn, idet vi istemmer"...

Mens vi går i oss selv trekker kanskje også englene seg litt tilbake, men de er ikke borte. Mens vi gjør oss klare til å kunne gi skaperverket sin stemme tilbake pusser de nok på sine instrumenter og stemmer slik at vi i samstemmig jubel de igjen kan istemme vårt GLORIA.