Den fjerde dagen av klimaforandringene viste på mange måter at vi er inne i en ny fase. For vår del er det en endring i form av at biskop Ingeborg Midttømme har dratt hjem og Per Ivar Våje fra Skaperverk og bærekraft har kommet inn i gruppen.  At vi onsdag besøkte konsentrasjonsleiren Majdanek har også satt sitt preg på fellesskapet mellom oss, noe vi har utarbeidet en egen uttalelse om.

Vi er tilbake på forhandlingsarenaen klokken 9 torsdag morgen, og innser at ting tilspisser seg på flere plan. Forhandlingene om jordbruk har terminert etter diskusjoner rundt hva som egentlig var agendaen. Delegatene konkluderte med at de ikke hadde mandat til å vedta noe og bare kunne dra hjem. Og i den store diskusjonen om klimarettferdighet, har Brasils forslag om å utarbeide en rapport på historisk utslipp fått stadig mer støtte (blant annet fra «group of 77» og Kina). De mest interessante møtene om finansiering, tap og skade, selve konvensjonene og konsultasjoner om implementasjon var nå for sensitivt for oss som ikke er forhandlere. Ut av et tre siders dagsprogram, var det bare et fåtall workshops og møter som ikke var lukket.

Et av hovedrammeverkene under konferansen er Ad Hoc Working Group on the Durban Platform for Enhanced Action (ADP). Dette er høyintensitetsarbeid mot å få til en god avtale i Paris 2015, som konferansen i Warszawa er ment å være et skritt mot. Dagens hovedforhandlinger skulle egentlig være lukket, men etter hvert slapp også NGO-er inn. Første tema var hvordan utvikling og overføring av teknologi kan reflekteres i 2015-avtalen og hvilke strukturer som trengs. La meg gjøre et forsøk på å formidle bruddstykker av det jeg fikk med meg: G-77 legger seg raskt på linjen om at de rike landene ikke må hindre utviklingslandene i retten til å utvikle bærekraftig teknologi. Nepal fremhever at eksisterende løfter må oppfylles og strukturene som allerede foreligger må styrkes. Venezuela mener også det bare handler om implementering av forpliktelser. Ordstyrerbordet presiserer at de er mer interessert i hvordan teknologien kan spille en rolle enn gjentakelser av landenes posisjoner. Bolivia fremmer da ønsket om en teknologipool som ikke er markedsstyrt, og Egypt med Like Minded Developing Countries (en blokk med rundt 20 utviklingsland) mener kostnadene for patenter må reduseres for utviklingsland. Kina mener spørsmålet som stilles er feil og at teknologi er et så sentralt element av 2015-avtalen at det ikke bare skal «reflekteres», men være et eget kapittel. Saudi-Arabia støtter G-77 i at teknologi er en av grunnpilarene i 2015-avtalen, og at alle aspekter (redusere utslipp osv) er avhengig av teknologioverføring. Etter et par timer har vi egentlig ikke kommet i mål med så mye, men må gå videre til neste tema på agendaen som er finansiering. Ordstyrerne forsøker å være konstruktive og ber om fokus på finansieringsspørsmål post-2020, som visstnok ikke er blitt diskutert før. På tross av at det er satt av tid til pre-2020 og «capacity building» (et mye brukt begrep som jeg ikke skal påstå jeg behersker) vil delegatene heller kaste bort tiden på å diskutere dagsorden. Innvendingene mot å holde seg til de oppsatte spørsmålene, er at en ikke kan diskutere hva som skjer etter 2020, før en har tillit til at vi klarer å «close the commitment gap». Og plutselig var også den økten spist opp.

I forhandlingene ser vi to filosofier: den ene går ut på å ta et element av gangen og se hvor langt vi kan komme. Den andre er at alt henger sammen, slik at en vokter seg for å gi noe før en vet hva en kan vinne i det store bildet. Utfordringen med helhetstenkningen er at en gjerne bare gjentar gamle posisjoner og «tar gisler» for å få til noe annet.

Vi hastet videre til et møte med et internasjonalt nettverk av interreligiøse delegater. Der fikk vi rapport på fra hva som skjer på kjønnsfronten på COP19, ungdomsbevegelsen fra LWF som mobiliserer til faste i en solidaritetsaksjon for Filippinene og fremskritt i forhandlingene, og innspill fra ACT Alliance om klimarettferdighet og trosbasert påvirkningsarbeid under COP. Undertegnede hadde et innspill på at vi ikke må glemme Gud i våre kampanjer og strategier, og at det er det som skiller oss fra andre organisasjoner. Jeg synes en skal være forsiktig med hva en kommuniserer i en eventuell interreligiøs kampanje, da faste er personlige og åndelige øvelser. Men sammen med bønn for konferansens utfall, skal en ikke undervurdere effekten av faste. Også dette møtet rammes vi av tidspress og at en ikke klarer holde et konstruktivt fokus, så møtet oppløses egentlig før vi fikk koordinert det vi håpte. Det er et sterkt engasjement for å intensivere det interreligiøse samarbeidet, så i tillegg til møter annenhver dag jobber vi nå mot å opprette en styringsgruppe.

Så var det igjen tid for møte med den norske forhandlingslederen.  Her ble det utdypet hva som oppleves problematisk med Brasil og andres krav om å kalkulere historisk ansvar. En enten-eller holdning til byrdefordeling er en svakhet. Ja det er mulig å regne ut hvor mye alle har sluppet ut, men det vil ta for lang tid til at vi har noe grunnlag til avtalen i 2015. Og siden det ikke er definert hvordan en skal regne det ut, kan IPCCs troverdighet og gjennomslagskraft stå i fare ved å utarbeide en slik rapport.  Hvis konklusjonen er for utfordrende for mektige land, kan den nemlig lett beskyldes for politisering.

Når statsråden kommer neste uke, ser det ut til at hun skal få taletid på økten om finansiering. Der har sivilsamfunnet en sterk oppfordring til at hun legger mye penger på bordet og samtidig gir signaler på årene fremover. For å være på vei mot 2015 er det avgjørende at Annex-1 land viser at de innfrir forpliktelsene og har ambisjoner både på kort og lang sikt. 

På ettermiddagen fortsatte ADP med en stor workshop om urbanisering og pre-2020 ambisjoner for klimatiltak i byer, ,med fokus på transport og bygg. Selv om konteksten her er at partene skal forplikte seg i en konvensjon mellom stater, gir workshopen direkte input på at delegatene bør få store ambisjoner på bynivå. Gode handlingsplaner for byer krever en dynamisk satsing av lokale, regionale og nasjonale myndigheter. Utgangspunktet er urbaniseringen og de massive utfordringene som denne generasjonen står foran. Verdensbankens Climate Policy and Finance estimerer at 2/3 av verdens befolkning vil bo i byer i 2050. Klimatiltak i byer vil dermed få mer og mer betydning både for nasjonale utslipp og tilpasninger for naturkatastrofer. Og konsekvensene av klimaendringene vil gjøre de fattige og allerede utsatt enda mer sårbare. Fra et økonomisk ståsted erfarer de at Bangkok og orkanen Sandy i USA viser at dårlig risikohåndtering og manglende klimatiltak kan føre til store økonomiske tap. De økonomiske konsekvensene kommer også til uttrykk i at bedrifter velger å flytte virksomheten sin til andre steder. Av de 500 største byene i utviklingsland, kvalifiserer bare 4 % av dem til internasjonal finansiering og 20 % av dem til nasjonal finansiering, for å gjennomføre viktige oppgraderinger av infrastruktur. Verdensbanken har derfor et prosjekt for å få på plass fungerende finansieringsmekanismer.

Med en så stor økning i transportbehov nå og for fremtiden, er det en enorm utfordring å få dette til på en bærekraftig måte. For transport er klima er i godt selskap med andre utfordringer som lang daglig reisevei, sikkerhet, lokal forurensing og lav kapasitet. Alt henger sammen og det foreslås tre hovedtiltak: å unngå (for eksempel kvote på kjøretøy), å endre (for eksempel busser og bysykkel) og å forbedre (for eksempel elektriske kjøretøy). Transportekspertene mener alle samfunnssektorer må i sving for å nå utslippskuttene. De mener også at man kan spare 50 billioner dollar på omfattende klimatiltak (sysselsetting, færre ulykker, osv).

Cities for Climate Change Initiative påpeker at 1/3 av drivhuseffekten stammer fra bygg. To store utfordringer for bygg er å gjøre det bærekraftig, og redusere risikoen for skade etter naturkatastrofer. Sammen gir dette et enormt potensiale (og behov) for teknologisk utvikling. Private aktører oppfordret delegatene til å slutte å se de kunstige grensene vi vanligvis har, og må se på sektorer utenfor departementene. Det ble presentert utrolig mye spennende og konkrete løsninger, og argumentert for at teknologien betaler seg selv med spart energiforbruk. Vi er på vei, men må fortsette jobben. Nasjonale myndigheter må satse på lokal capacity building, og det er ikke tvil om at delegatene har mye å gjøre på veien mot 2015 når de kommer hjem fra Warszawa. Selv om workshopen var inspirerende, måtte kondisen vår gi tapt i 19-tiden.

Det er mye som skjer på en gang på konferansen, så det er litt vanskelig å ha oversikt. I forhold til finansiering og operasjonalisering av det grønne klimafondet må noen snart komme på banen, og selv COP19-presidenten skal ifølge enkelte ha sagt at partene ikke ha forhandlet bra på finans. I forhold til tap og skade mener folk at dagen har vært bedre, fordi Australia rett og slett ikke har sagt noe (uttalelsene hans har visst skapt drama). Det synes å være ønske om noe tekst en kan forhandle ut ifra og en felles tilnærming til at ordstyrerne kan formulere noen forslag. Kanskje ser vi dette en av de nærmeste dagene.

Det er utfordrende for oss å henge med på alle teknikaliteter og akronymer, men fascinerende å få et innblikk i de internasjonale mekanismene. Vi lærer utrolig mye og får et stadig bedre bilde av kompleksiteten i det å oppnå en felles avtale hvor alle land er enige. Selv om det jeg forteller her er et litt spesifikt utvalg, håper jeg du satte pris på en litt lengre tekst som gir innblikk i klimautfordringene (med forbehold om at jeg har misforstått ting) og en vanlig dag på konferansen.