Lima: Viktig skritt - men ikke godt nok

Hjemmelekse med for stor grad av frivillighet
- Arbeidet fram mot den endelige avtalen i Paris om ett år blir vanskeligere nå. Rammene for hvordan landenes nasjonale bidrag skal se ut, ble utvannet og ikke gode nok. Og fra våre kirkepartnere i Sør hører jeg en tydelig skuffelse over at de rike landene ikke forplikter seg til mer utslippskutt framover, ei heller en plan for finansiering og ordninger for "tap og skade". Nå spilles ballen tilbake til hvert land som skal meisle ut sine bidrag, de såkalte INDC’ene. Problemet er at denne oppgaven i for stor grad preges av frivillighet. Det blir opp til hvert enkelt land å melde inn hvor ambisiøse kuttene på hjemmebane skal være. Deretter vil sekretariatet til klimakonvensjonen vurdere om forpliktelsene er sterke nok til å begrense oppvarmingen med 2 °C. Teksten åpner for å melde inn klimatilpasningsbidrag, men dette blir også opp til hvert enkelt land.

Norge i brobyggerrolle
-Jeg vil likevel gi anerkjennelse til den norske delegasjonens arbeid. Å få til en enighet mellom alle verdens stater er en meget krevende øvelse, ikke minst fordi mistilliten er stor mellom mange rike og fattige land og fordi behovene er ulike. Norge har tillit hos mange. At vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft - sammen med Singapores miljøminister - ble spurt om å lede de krevende forhandlingene i siste og avgjørende fase, sier noe om Norges brobyggende rolle. Det at man i det hele klarte å enes om en kompromiss-tekst til slutt var Norge en aktiv medspiller til. Et positivt framskritt er også at framvoksende økonomier som Kina, India og Brasil må påta seg utslippsforpliktelser. Norge bidro også til at klimatoppmøtet klarte å nå Lima-målet om å fylle det Grønne klimafondet med 10 milliarder dollar. Det er en viktig start.

Behov for utålmodighet og håp
-Lima-møtet burde tatt inn over seg at verden trenger sterkere lut for å klare de utslippskuttene og den store omstillingen vi står foran, hvis vi skal klare å holde oss under 2 graders oppvarming. Nå er det viktig at vi gjør en solid innsats på hjemmebane og får til mer markante utslippskutt i Norge.  Og kirkene trenger å mobilisere bredt fram mot Paris i året som kommer.  Det kirkelige og folkelige engasjementet og bevisstheten om alvoret er voksende. Dette er viktig! Det er heldigvis mye som skjer utover og mellom FN-forhandlingene.  Regionale avtaler og dreiningen vi ser bort fra fossil energi til fornybare løsninger er av stor betydning.

Men Norge og verden trenger politikere som tør å ta modige grep i tida framover, for tiden er knapp.  Og vi trenger en kirke som er utålmodig men ikke mister håpet, avslutter Tjelle.