www.gronnkirke.no
Her er du nå: Ressurser » Vedtak og uttalelser » Bispemøtet 1992: Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

 

 Et samarbeid mellom:
 

 

 
 
 
 
 
 

 
Følg Grønn kirke på facebook 


Uttalelse fra Bispemøtet høsten 1992:

FORBRUKERSAMFUNNET SOM ETISK UTFORDRING

Det samfunn vi lever i - dagens forbrukersamfunn - er inne i sin siste fase. Det sprenger jordens bæreevne.

"Både økonomer og samfunnsplanleggere regner med at den industribaserte og vekstorienterte økonomien i løpet av den kommende generasjon vil ende med en katastrofe for miljøet, dersom den får fortsette å utvikle seg. Verden står derfor nå foran en av sine mest omfattende snuoperasjoner: Den må lære seg å ta vare på sitt naturlige biologiske grunnlag, slik at kommende generasjoner kan nyte godt av det. Da må den forholde seg til varer - og miljø - på en annen måte enn hittil."

Sitatet er hentet fra utredningen "Forbrukersamfunnet som etisk utfordring", lagt fram for Bispemøtet høsten 1992. Vi ønsker å gjøre denne verdifulle utredningen kjent, og vil allerede nå uttale følgende:

1.
Til alle tider har varehandel og forbruk preget menneskenes liv. Gode materielle kår gjør livet lettere og mer verdifullt å leve. Men i dag gjennomtrenger markedskrefter og kommersialisering våre liv på langt flere områder enn tidligere. Vår samfunnsform har utviklet seg til en trussel både mot enkeltmennesket og det menneskelige fellesskap.Også kirken er en del av det skjebnefellesskap som forbrukersamfunnet utgjør og er delaktig i ansvaret for dagens situasjon.

Forbrukerideologien bryter ned det menneskelige samfunn ved å definere alt i tilknytning til bruk, nytte, påvirkning og konkurranse. Mennesket tilbys en form for flukt fra den krevende og vanskelige del av virkeligheten. Vi påvirkes til å tro at lykken og det gode liv er noe som oppnås gjennom forbruk. Vår status og identitet som mennesker bestemmes for en stor del av hvordan vi forholder oss til markedets mange varer og tilbud.

Forbrukersamfunnet påvirker altså ikke bare våre innkjøpsvaner. Det griper langt dypere inn i våre liv, fordi det gjør oss mer påvirkelige og avhengige av impulser utenfra. Den som mangler trygghet i seg selv må prøve å finne trygghet andre steder, gjerne gjennom den sikkerhetsskapende magi som utgår fra tingene. Den utvikling vi her ser gjør mennesket ufritt og truer selve menneskeverdet.

2.
Samtidig er dagens situasjon en trussel mot våre etterkommere. Vår jord har ikke bærekraft til å tåle den rovdrift på ressurser som vår samfunnsform forutsetter. Verdens ressurser brukes opp og ødelegges, og vi i vesten er den største bidragsyter til verdens miljøproblemer. På grunn av vårt overforbruk øker den skjeve fordeling mellom den rike og fattige del av verden. Dette er moralsk uakseptabelt, og det er en trussel mot verdensfreden.

3.
Disse forhold som vi her har påpekt, er ikke løsrevne problemer. Det handler om en dyptliggende krise som springer ut av hele vår forståelse av virkeligheten. En av våre visesangere ga på en slående måte uttrykk for denne krise med følgende ord: Vi har alt, men det er også alt vi har.

Mange mennesker har i dag en sterk opplevelse av den tomhet og ufrihet som følger med forbrukersamfunnet. Kanskje gjør dette det lettere for oss å forstå hva Jesus mener når han advarer mot å tilbe Mammon og havne i avgudsdyrkelse. Et slikt liv ender i tomhet,virkelighetsflukt og ufrihet. Det ødelegger forholdet til vår neste og den verden vi lever i.

4.
I dagens situasjon ligger et kall til oppbrudd for alle mennesker. Vi kalles til å legge mer vekt på livskvalitet enn på levestandard basert på ytre goder. Vi kalles til å ta etisk ansvar for oss selv, våre etterkommere og for medmennesker i den fattige del av verden. Vi kalles til oppbrudd i forhold til et system der penger, ting og påvirkning utenfra bestemmer tilværelsens innhold og mening. Det kan bare skje om mennesket er rotfestet i andre verdier enn dem konsumkulturen tilbyr.
Visjonen er et liv som er bestemt av respekt for menneskets verd, omsorg for naturen og for livsgrunnlaget, kjærlighet til livet og trofasthet mot andre mennesker.

5.
Som kirke er det vår oppgave å kalle alle mennesker til omvendelse, forsakelse og tro. Også vi som bekjenner Jesu navn kalles til igjen å finne vår indre forankring i Gud og hans nåde, slik at vi kan frigjøres til et liv i nøkternhet og tjeneste for andre. Bare slik kan kirken bli et speilbilde i verden av Guds gode vilje for menneskene og den verden han har skapt. Vi må på nytt lytte til Guds ord, slik det er uttrykt i Romerbrevets 12. kapittel: "La dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne."

6.
Bispemøtet vil utfordre til ansvarlig politisk handling. Det kreves mot, innsikt og langsiktig arbeid. Konsekvensene ved de ulike løsninger må gjennomtenkes, ikke minst med tanke på et av vår tids mest nagende problemer, den store arbeidsledigheten.

Det vi som kirke kan bidra med, er å være med
- å rette kritisk søkelys mot en utvikling som ikke kan fortsette,
- å kalle til ansvarlig handling,
- å minne om at det ikke er nødvendig å vente på politiske vedtak. Den enkelte av oss kan på sin måte bidra ved et miljøbevisst forbruk,
- å skape grobunn for endringer, slik at alle med politisk ansvar kan fatte de nødvendige beslutninger, også når de er upopulære. Det er ikke til å komme forbi at verdens og vårt eget lands totale forbruk må ned. Dette har vi egentlig visst i mange år. Det eneste som har forandret seg er at grensene for vår handlefrihet er kommet dramatisk mye nærmere. Derfor er det både i vår egen og våre barns interesse at noen nå våger å ta radikale beslutninger.

7.
I møte med en situasjon som lett kan fylle oss med pessimisme og apati, må vi holde oppe troen på at det nytter! La oss våge oppbruddet, selv om vi i dag ikke ser løsningene. La oss gjøre det i tro på at Gud vil vise vei. Slik kan vi motvirke oppgittheten, virkelighetsflukten og kynismen som preger samfunnet vårt i dag og som så lett tar oss alle til fange.

Vi lar vår uttalelse munne ut i den bønn som ble bedt i alle landets kirker sist søndag (27. september 1992), og som så sterkt taler nettopp inn i vår situasjon:

Vår Gud og Far, vi takker deg for den verden
du har skapt og for livet du har gitt oss.
Vi ber deg: Hjelp oss å leve i troen på din omsorg,
så vi ikke blir oppslukt av bekymringer og jag
etter penger, eiendom og andre forgjengelige ting.
Lær oss først å søke ditt rike og din rettferdighet,
og tillitsfullt legge vår framtid i dine hender,
ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Bispemøtet, den 29. september 1992

 

SE HELE NYHETSLISTEN