Nyhetsbrev

• Meld inn
• Meld ut

KM 12/03 Vern om havet. Et prosjekt i kirkens engasjement for miljø og ”forbruk og rettferd”

Saksorientering
Kirkemøtets vedtak

Kirkemøtekomiteens merknader

Kirkens oppdrag

Komiteen vil understreke at vi verken kan eller vil gå tilbake fra det som ble sagt av Kirkemøtet 1996 og 2001 om tema ”Forbruk og Rettferd” uten å svikte Guds oppdrag om å være gode forvaltere.

I møte med de utfordringene menneskeheten står overfor i dag, må vi på nytt oppdage det forvalterperspektivet som Bibelen gir oss. Vi er ikke eiere, men forvaltere av Guds gaver i skapelsen og frelsen. Hver enkelt og hver menighet må gjenoppdage dette gudgitte oppdrag for seg selv og sin livssammenheng. Å ha en visjon om å bli verdens største miljøbevegelse må ikke forståes annerledes enn at den enkelte kristne og den verdensvide kirke ønsker å være lydig mot Guds oppdrag.

Å bli konfrontert med dette tema på nytt kan virke svært ubehagelig. Hva har egentlig skjedd? Kan vi vekke en oppbrudds-, handlings- og håpsdimensjon i samfunnet?

Både som enkeltmennesker og kirken er vi ofte del av samfunnsmekanismer som ødelegger og bryter ned. Dagens miljøutfordringer kan derfor virke overveldende og gjøre oss motløse:
Jeg alene kan da ikke gjøre noe! Men ”Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.” ( 2.Tim. 1,7).

Kirkens oppdrag overfor disse utfordringene er tredelt: å være en profetisk røst i samfunnet, å være konsekvent og selvkritisk overfor disse spørsmål i sin egen hverdag og praksis, og å bidra med kreativitet og oppfinnsomhet i å finne bærekraftige løsninger for den enkeltes og samfunnets reelle behov. På denne måten kan og må kirken bidra til å vekke en oppbrudds-, handlings-, og håpsdimensjon.

I dag må vi konstatere at vi med rette kan si at kirken har gjort mye, og at kirken har gjort altfor lite.

Ca. 85% av den norske befolkningen er medlemmer i Den norske kirke og tilhører en av i alt 1300 menigheter, og det er mye som tyder på at mange av kirkens medlemmer ikke engang har hørt om kirkens engasjement i disse spørsmål, og at mange menigheter ikke forholder seg aktivt til dette. Her ligger det en stor utfordring. Engasjement skapes ikke gjennom vedtak eller pålegg. Samtidig har det skjedd mange viktige tiltak på dette feltet i kirkens regi og kirkelig medvirkning både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Komiteen ønsker å minne om bare noen av disse ”håpstegn” som kan registreres i etterkant av Kirkemøtets vedtak fra 1996:

Håpstegn

Fondsforvaltning:
-hvert år går 10% av OVF-avkastningen til søsterkirker i sør
-det er utarbeidet nye etiske retningslinjer for OVF
-mikrofinans-selskapet Kolibri Kapital er etablert, og OVF investerer i Kolibri Kapital.

Gjeldsslette:
Aksjonen for gjeldssslette ble til verdens største underskrifts-aksjon (Guiness- rekordbok), med et betydelig kirkelig engasjement.

Merkeordning for rettferdige varer:
Max Havelaar Norge ble stiftet i 1997 med en betydelig innsats fra kirken på alle nivåer. Stiftelsen har i dag flere rettferdige produkter som alle viser kontinuerlig vekst, og Norge er på tredje plass i Europa når det gjelder vekst i en slik merkeordning. Flere og flere norske selskaper serverer ”rettferdig kaffe”. Handelsnæringen går etter hvert aktivt inn i konseptet rundt etisk handel.

Ressursbevissthet:
I samarbeid med bl.a. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Riksantikvaren er det gjennomført et treårig prosjekt om miljøriktig og energieffektiv oppvarming av våre kirker.
Prosjektet har ført til innsparing av mange kilowatt og kroner for de som var involvert i prosjektet og har skaffet til veie mye nødvendig kunnskap som kan og må brukes i tiden fremover.

KIFO-rapport ”Grønn vekkelse?”:
KIFO-rapporten ”Grønn vekkelse?” som ble laget sommeren 2001 er basert på data fra en flerårig internasjonal survey-undersøkelse. Til tross for at engasjementet for miljøvern er svekket i samfunnet som helhet, er de kirkeaktive blitt mer opptatt av miljøspørsmål.

Maktutredningen:
En delstudie i rammen av maktutredningen fra november 2002 avdekker at lederskapet i kirken fremstår som den mest radikale av de norske maktelitene.

World Watch Institute:
Årets rapport ”Jordens tilstand 2003” fra World Watch Institute har et hovedfokus på religionenes betydning i arbeid for et bærekraftig samfunn og peker på betydningen av dette engasjement.

Prosjekt ”Grønne menigheter” i Bjørgvin bispedømme:
Her har et målrettet engasjement og samarbeid mellom ildsjeler og bispedømmerådet ført til en bevisstgjøring, motivering og inspirasjon av lokalmenigheter som igjen har ført til mange konkrete lokale tiltak.

Disse konkrete håpstegn kan gi oss mot og frimodighet til å tro på Changemakers slagord: Ja visst kan jeg forandre verden! Vi kan tro på det fordi det er verdens skaper og herre som har gitt oss forvalteroppdraget, og han vil gi oss kraft, kjærlighet og sindighet. Ved å minne hverandre om dette må vi skape en kultur hvor vi oppmuntrer og utfordrer hverandre.

Sammenheng og integrasjon

Kirkemøtet 2003 har som hovedtema ”en tjenende kirke”, og det har vært et tydelig fokus på vårt oppdrag og ansvar overfor våre medmennesker.

Komiteen vil utfordre hele kirken til å se tydelig sammenheng mellom vårt diakonale oppdrag og forvalteroppdraget: Vi må være en tjenende kirke ikke bare overfor våre medmennesker, men hele skaperverket.
På samme måte må vi sørge for at dette perspektivet er tydelig tilstede i trosopplærings arbeidet.

Samarbeid og felles ansvar

Komiteen er glad for den synliggjøring av Den norske kirkes miljøengasjement som kom til uttrykk gjennom Nordsjø-seilasen og for den store oppslutning dette arrangementet fikk. Komiteen vil særlig understreke betydningen av at det internasjonale økumeniske samarbeid omkring miljøspørsmålene er blitt styrket gjennom seilasen. Seilasen var også en arena for å styrke samarbeidet mellom kirken, de statlige myndigheter, miljøvernbevegelsen, forskningen og næringslivet. Gjennom "Geiranger-erklæringen" er det lagt et grunnlag for at seilasen kan bli en viktig miljø-impuls for hele det europeiske kirkefellesskap og for det sivile samfunn i vår del av Europa.

Komiteen anerkjenner det mangeårige engasjementet som enkelte ildsjeler og lokalmenigheter har vist i møte med kystsamfunn i krise, og peker særlig på de erfaringene som er gjort i samarbeidet mellom kirke og lokalsamfunn i Lofoten. Dette arbeidet var et viktig utgangspunkt for Den norske kirkes engasjement i miljøseilasen og kan være en modell for lignende engasjement i andre lokalsamfunn.

Komiteen deler miljøorganisasjoners, fiskeres og havforskeres bekymring for oljevirksomhet i Lofotregionen og i Barentshavet, både når det gjelder økt klimagassutslipp og trusler fra mulige oljeutslipp for våre arktiske økosystemer og fiskebestander. Komiteen deler også bekymringene knyttet til radioaktivt avfall og utslipp av miljøgifter i Barentshavet.

Komiteen erkjenner spenningen mellom økonomiske interesser knyttet til utvinning av oljeressursene og vern av sårbare økosystemer, samtidig som det økonomiske grunnlaget for bosettingen i de nordlige fylkene er truet. I kystsamfunn opplever man at ressursene blir tatt opp av havet like utenfor stuedørene uten at det lønner seg å føre fisken i land for videreforedling og eksport. I stedet blir råstoffet fraktet til andre deler av verden til videreforedling før den selges billigere i markedet. Foredling av slik ”langveismat” øker forurensningen, samtidig som den lokale kystbefolkningen opplever meningsløsheten ved at ressursene foredles andre steder enn der de finnes. Det kan være bedriftsøkonomisk lønnsomt, men samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Dette gjør det tvingende nødvendig å finne fram til bærekraftige løsninger som kan sette lokalsamfunn i stand til å overleve uten å måtte ødelegge naturressursene. Dette er en nasjonal fellesoppgave der både Kirken og myndighetene har et stort ansvar.

 

SE OGSÅ: [ Skaperverkets dag ]   [ Klimapilegrim 2015 ]   [ Trosopplæring ]   [ Gjør arrangementet grønt ]   [ Litteratur ]   [ Nettsider ]   [ Gudstjenesteressurser ]   [ Fasteaksjonen ]   [ Vedtak og uttalelser ]