Nyhetsbrev

• Meld inn
• Meld ut

Idé-katalog til Skaperverkets dag 2010

Her kan du laste ned årets idé-katalog fra KUIhvor du kan finne tips og ideer til bruk og videre kreativ tenkning rundt markeringer av Skaperverkets dag.

Årets idé-katalog inneholder:
- Gudstjenesteforslag
- Fortellinger og andakter
- Ideer fra Sør-Hålogaland
- Informasjon om klimaseminar 2010
- Tips om andre ressurser

Som en liten smakebit trykker vi her en legende, skrevet av Britt-Arnhild Lindland (diakonirådgiver Nidaros bispedømme i Den norske kirke). Den kan brukes i både andakt- og gudstjenestesammenheng.

---

Da Gud gav snøen farge

 

Det var en frisk, strålende morgen, en dag da verden ennå var ny og uerfaren. Gud vandret rundt i sitt skaperverk, med malerskrinet sitt, og lommene fulle av pensler i alle lengder og tykkelser. Malerskrinet inneholdt hele regnbuen, Gud åpnet det, tok fram sin palett og en pensel og startet arbeidet. Han nynnet mens penslene danset, malte ivrig, beundret det han skapte, klødde seg litt på haken, blandet noen farger, malte videre. En hvit markjordbærblomst, en gul marikåpe, en skinnende oransje mandarin, masse røde tomater. Et lite fjellvann ble blått, det skulle jo speile himmelen.

Fargene gjorde Gud mer frimodig, han våget seg ut på havet; blått, turkis, akvamarin, indigo, sølvgrått. Fiskene fikk også farge, og sjøstjernene, rekene, den digre hvalen, blekksprutene. Gud moret seg ekstra med blekksprutene, og med ett var det ganske lite blått igjen i malerskrinet. Gud lo, og gull og sølv sprutet ut i verdensrommet. Stjernene tok til å skinne.

 

Det ble en lang, travel dag for Gud. Utpå ettermiddagen hadde dyrene fått farge, en grå elefant, en stripete sebra, fugler i alle fargekombinasjoner, sommerfuglene fikk de vakreste mønstre, blomstene, fruktene, trærne sloss nesten om å vise seg fram – en rød kamelia, lilla auberginer, han kjente en helt spesiell glede over grønnfargen han blandet til oliventrebladene.

 

Malerskrinet var nesten tomt nå. Men enda var det litt igjen og en solsikkeåker fikk farge, en dompap kunne ikke holde tilbake forfengeligheten og ba om å få pyntet opp brystet sitt med litt rødt. Da kunne ikke hanen være dårligere. Han kom rett og slett og dyppet kammen sin i restene av rødfargen.

 

Så var skrinet tomt, bortsett fra en bitteliten dråpe blått. Og godt var det, den lille dråpen altså. Gud hadde jo nesten glemt forglemmegeien. Med skapende fingrer, med kjærlighet, fant Gud fram sin aller minste pensel, dyppet den i den blå dråpen og malte dagens siste strøk. 

Gud så seg rundt, og han så at alt var godt. Solen gikk ned, det ble natt og verden sov.

 

I løpet av natta ble det kaldt, og det begynte å snø. Svarttrosten var den første som våknet. Med sin karakteristiske sang satte han i gang med sin frydefulle oppgave, å vekke verden. Men hva var nå dette? Verden føltes så kald og rar, han frøs. Fylt av undring, skjelvende av frost, fløy den bort din hvor Gud lå og sov: ”Tutui, tutui, du må våkne Gud, jeg kan ikke kjenne igjen verden.”

 

Gud åpnet øynene sakte. Han hadde hatt så vakker en drøm. To vesener, de kalte seg Adam og Eva, mann og kvinne, hadde kommet vandrende ut i hans nyskapte fargerike. Rett ut av regnbuen kom de, kvinnen hadde fremdeles vanndråper i håret. Mannen plukket en bukett løvetann til kvinnen, sammen bandt de en krans av blomstene, og akkurat da mannen skulle til å sette kransen på kvinnens hode, ble han vekket av svarttrosten. Gud så seg rundt. Skjønte ikke først hvorfor verden var blitt så annerledes enn i går. Men så, selvfølgelig; ”Snø” utbrøt han, ”det har snødd i løpet av natta, og jeg har glemt å gi snøen farge. Nå kan ingen se den.” Han tok opp malerskrinet, men han hadde gjort en grundig jobb dagen før. Hvert eneste lille pigment var oppbrukt.

 

”Vel” sa Gud til seg selv, ”jeg må da kunne finne noen som kan avgi litt av fargen sin.” Gud tok en stor slurk blått vann før han la ut på sin vandring, med det mål for øyet å finne farge til snøen.

 

Det viste seg å bli en vanskelig oppgave. Det var slett ingen som hadde farge å avgi. ”Dersom du tar gulfargen min” sa vepsen, ”hvordan kan jeg da få fortalt verden hvor farlig jeg er?” Doggpilen hadde slett ikke tid til å svare der den bøyde seg dypere og dypere ned mot vannet for å speile den nye fargen sin. Blåklokkene viftet i vinden og Gud hadde ikke hjerte til å spørre dem, de var så vakre å se på.

 

Gud gikk fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra isbjørn, til nesehorn, til maursluker, til flaggermus. Ingen hadde farge å avgi til snøen. 

Hele dagen gikk, det ble kveld og Gud satte seg sliten ned på en gammel trerot. Hvordan skulle han nå få gitt snøen farge? Da hørte han en svak, svak bjelleklang: ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.”  Gud så seg rundt, og nede ved føttene sine, han hadde nesten trampet på dem, så han noen små, hvite blomster titte opp av bakken. ”Bruk oss, bruk oss, bruk oss.” Snøklokkene ringte ivrig med bjellene sine. Et bredt smil brøt fram over Guds ansikt. Forsiktig bøyde han seg ned, men uendelig varsomhet tok han litt hvitfarge fra snøklokkene som spilte så vakkert. I kjærlighet løftet han hånden og gav snøen farge.

 

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Snøklokkene er vårens første blomster. Som takk for hvitfargen snøklokkene avga, har Gud gitt dem styrke til å vokse opp gjennom snø og is.

 

© Britt-Arnhild Lindland. Legenden vil senere bli utgitt i en bok med refleksjoner knyttet til skaperverket.

 

 

 

SE OGSÅ: [ Skaperverkets dag ]   [ Klimapilegrim 2015 ]   [ Trosopplæring ]   [ Gjør arrangementet grønt ]   [ Litteratur ]   [ Nettsider ]   [ Gudstjenesteressurser ]   [ Fasteaksjonen ]   [ Vedtak og uttalelser ]